Gå til hovedinnhold

Innlegg

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70, har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.
Nylige innlegg
Denne boken bør leses av alle som er det minste opptatt av innvandring og integrering. Boken er formet som brev sendt fra to andregenerasjons innvandrere på Stovner i forbindelse med et forskningsprosjekt om innvandreres dagligliv i bydelen. Utgangspunktet er to litt stereotypiske representanter fra hver sin oppgang i samme blokk, den ene (Jamal) såkalt ressurssvak, den andre (Mo) såkalt ressurssterk. Men derfra blir det etter hvert meget nyansert og ikke så rent lite interessant. Anbefales!

J.M. Coetzee – The Schooldays of Jesus

Boken er en oppfølger til The Childhood of Jesus, som kom i 2013, og er så vidt jeg vet i ferd med å oversettes til norsk. Ved en inkurie ble jeg bedt om å oversette den, men Coetzee oversettes nok best av sin faste oversetter, Mona Lange.

Fortellingen fortsetter der den forrige sluttet, i et fiktivt, spansktalende land, etter en slags katastrofe. I forrige bok foregikk det meste av handlingen i landets hovedstad, Novilla. Nå er handlingen lagt til en by utenfor, Estrella. Vi følger i hovedsak tre personer: Davíd, guttebarnet; Inés, barnets «mor»; Simón, barnets «far». Det er snakk om et meget spesielt barn, som ikke oppfører seg som barn flest. Simón prøver å veilede barnet så godt han kan, men kommer ofte i vanskeligheter i møte med barnets tilsynelatende banale og grunnleggende spørsmål.

Jeg anbefaler boken (og den forrige) på det varmeste.

Vigdis Hjorth – Arv og miljø

Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!

E.O. Chirovici – The Book of Mirrors

Noe så snodig som en «litterær» krim. En forlegger får første del av et manus i posten, et manus som viser seg å være bygget på en sann historie som ender med mord. Det blir en jakt på manus, på sannheten, på gjerningsmannen. Universitet, psykologi, cloak & dagger, tunge møbler, rufsete etterforskere. Og noe så eksotisk som en bok skrevet på engelsk av en som har rumensk som morsmål.

Finnes forresten i norsk oversettelse.

David Szalay – All That Man Is

Denne romanen/novellesamlingen kom på kortlisten for Booker-prisen 2016 og er skrevet av kanadieren/briten David Szalay. Boken består av ni frittstående historier, der tråden består i at hovedpersonen er ti år eldre for hver historie. Det er noen kryssreferanser i tillegg, uten at de kan sies å tilføre boka noe spesielt som sådan. Vi er på rundreise i Europa: Tyskland, Kroatia, Danmark, Frankrike, England, Kypros, Spania, Italia. Det er ganske stusslige historier om muligheter som glapp, planer som falt i fisk, ting som ikke ble som en hadde håpet. Litt som livet, altså. Så hvis du bruker litteratur som en flukt, er ikke denne noe for deg. Men hvis du trives i moll og vil utvide registeret, er denne en fulltreffer.

Finnes forresten i norsk oversettelse.

Per Petterson - Ut og stjæle hester

Ja, det hender en ikke får lest ting når de er på det «hotteste», men nå fikk jeg altså gjort unna denne. Og den var jo absolutt verdt å lese. En todelt sak som veksler mellom nåtid og fortid, fortalt fra nåtidens hovedpersons ståsted. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen med denne romanen, er at det er en historie de fleste nordmenn vil kjenne seg igjen i, til dels få en slags følelse av at det er deres egen barndom/ungdom som beskrives. Det er skau, det er hytte, det er gryende seksualitet, bark, svette, furunål. Noe så inderlig heilnorsk. Og litt krig, hemmeligheter, grenselos. Og det er den gamle mannen, eremitten, med bikkja og slagstøvlene. Men jeg blir nok sittende litt igjen med følelsen: hva så? Hva er det egentlig Petterson vil fortelle? Hva vil han? Jeg vet ikke. Og jeg plages litt av det fullstendige fraværet av objektsformen «ham».