Per Petterson – Ut og stjæle hester

Ja, det hender en ikke får lest ting når de er på det «hotteste», men nå fikk jeg altså gjort unna denne. Og den var jo absolutt verdt å lese. En todelt sak som veksler mellom nåtid og fortid, fortalt fra nåtidens hovedpersons ståsted. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen med denne romanen, er at det er en historie de fleste nordmenn vil kjenne seg igjen i, til dels få en slags følelse av at det er deres egen barndom/ungdom som beskrives. Det er skau, det er hytte, det er gryende seksualitet, bark, svette, furunål. Noe så inderlig heilnorsk. Og litt krig, hemmeligheter, grenselos. Og det er den gamle mannen, eremitten, med bikkja og slagstøvlene. Men jeg blir nok sittende litt igjen med følelsen: hva så? Hva er det egentlig Petterson vil fortelle? Hva vil han? Jeg vet ikke. Og jeg plages litt av det fullstendige fraværet av objektsformen «ham».

Populære innlegg fra denne bloggen

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.

Les mer

Arto Paasilinna – Den ulende mølleren

Fikk denne anbefalt av en kollega , og satte i gang. En nokså burlesk og grovkornet historie fra de finske skoger. Et fargerikt persongalleri og friske tak. Handler om en møller som slår seg ned i en liten, finsk landsby langt nord. Han er en smule spesiell, blir oppfattet av omgivelsene som lettere sinnssyk, og historien dreier seg om hans skjebne i lokalsamfunnet. Skal ikke røpe slutten, men den skuffet kanskje litt. Likevel - artig bok som går unna i et par jafser.

Les mer

Helga Flatland – En moderne familie

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.

Les mer

Solnelliken

Søk i denne bloggen