Lars Saabye Christensen – Maskeblomstfamilien

Har hatt denne liggende lenge, faktisk helt siden den kom. Er egentlig ingen stor fan av LSC, men fikk en følelse av at denne boken skilte seg litt ut, på en positiv måte. I og med filmatiseringen i år – en film jeg riktignok ikke har planer om å se – grep jeg til den da jeg var syk et par dager. Og den var fengende, jeg måtte lese den ut. Men det er jo en bisarr historie, egentlig ikke så mye å kjenne seg igjen i.

Satt vel igjen med to erkjennelser: 1. Vi er alle outsidere på en eller annen måte, vi har våre avkroker. 2. Handlinger har de mest uforutsette konsekvenser. Så kan besservisserne si at det visste de jo fra før, og det er vel så. Men det fortelles på en veldig ålreit måte i denne boken, synes jeg. Lars bruker noen billige 90-tallstricks der han liksom «kødder» med narrasjonen, og det irriterer. Men ellers glir historien godt.