Oioioi. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Men jeg har lest flere bøker, så det kan vel hende det kommer litt mer framover. Den første av de siste bøkene jeg har lest, er altså Freedom av Jonathan Franzen. Og hva skal man si om en slik bok. Alle er jo enige om at den er fantastisk, og det er den. Men hvorfor? Selve handlingen kretser rundt et par, som gifter seg, får barn og skiller seg. Slekt og venner får også solid plass, samt de forskjelliges yrkesutøvelse. Men det er Franzens måte å behandle dette stoffet på, som gjør det til stor litteratur (jeg hadde nær sagt, selvfølgelig). Det er personer man kan kjenne seg igjen i, når man har kjent litt etter, og det er et språk som gjør at man gjerne leser setninger om igjen.
Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!