Gå til hovedinnhold

J.M. Coetzee – The Schooldays of Jesus

Boken er en oppfølger til The Childhood of Jesus, som kom i 2013, og er så vidt jeg vet i ferd med å oversettes til norsk. Ved en inkurie ble jeg bedt om å oversette den, men Coetzee oversettes nok best av sin faste oversetter, Mona Lange.

Fortellingen fortsetter der den forrige sluttet, i et fiktivt, spansktalende land, etter en slags katastrofe. I forrige bok foregikk det meste av handlingen i landets hovedstad, Novilla. Nå er handlingen lagt til en by utenfor, Estrella. Vi følger i hovedsak tre personer: Davíd, guttebarnet; Inés, barnets «mor»; Simón, barnets «far». Det er snakk om et meget spesielt barn, som ikke oppfører seg som barn flest. Simón prøver å veilede barnet så godt han kan, men kommer ofte i vanskeligheter i møte med barnets tilsynelatende banale og grunnleggende spørsmål.

Jeg anbefaler boken (og den forrige) på det varmeste.

Populære innlegg fra denne bloggen

Denne boken bør leses av alle som er det minste opptatt av innvandring og integrering. Boken er formet som brev sendt fra to andregenerasjons innvandrere på Stovner i forbindelse med et forskningsprosjekt om innvandreres dagligliv i bydelen. Utgangspunktet er to litt stereotypiske representanter fra hver sin oppgang i samme blokk, den ene (Jamal) såkalt ressurssvak, den andre (Mo) såkalt ressurssterk. Men derfra blir det etter hvert meget nyansert og ikke så rent lite interessant. Anbefales!

Per Petterson - Ut og stjæle hester

Ja, det hender en ikke får lest ting når de er på det «hotteste», men nå fikk jeg altså gjort unna denne. Og den var jo absolutt verdt å lese. En todelt sak som veksler mellom nåtid og fortid, fortalt fra nåtidens hovedpersons ståsted. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen med denne romanen, er at det er en historie de fleste nordmenn vil kjenne seg igjen i, til dels få en slags følelse av at det er deres egen barndom/ungdom som beskrives. Det er skau, det er hytte, det er gryende seksualitet, bark, svette, furunål. Noe så inderlig heilnorsk. Og litt krig, hemmeligheter, grenselos. Og det er den gamle mannen, eremitten, med bikkja og slagstøvlene. Men jeg blir nok sittende litt igjen med følelsen: hva så? Hva er det egentlig Petterson vil fortelle? Hva vil han? Jeg vet ikke. Og jeg plages litt av det fullstendige fraværet av objektsformen «ham».
Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70, har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.