Gå til hovedinnhold

J.M. Coetzee – The Schooldays of Jesus

Boken er en oppfølger til The Childhood of Jesus, som kom i 2013, og er så vidt jeg vet i ferd med å oversettes til norsk. Ved en inkurie ble jeg bedt om å oversette den, men Coetzee oversettes nok best av sin faste oversetter, Mona Lange.

Fortellingen fortsetter der den forrige sluttet, i et fiktivt, spansktalende land, etter en slags katastrofe. I forrige bok foregikk det meste av handlingen i landets hovedstad, Novilla. Nå er handlingen lagt til en by utenfor, Estrella. Vi følger i hovedsak tre personer: Davíd, guttebarnet; Inés, barnets «mor»; Simón, barnets «far». Det er snakk om et meget spesielt barn, som ikke oppfører seg som barn flest. Simón prøver å veilede barnet så godt han kan, men kommer ofte i vanskeligheter i møte med barnets tilsynelatende banale og grunnleggende spørsmål.

Jeg anbefaler boken (og den forrige) på det varmeste.
Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Helga Flatland – En moderne familie

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.
Legg inn en kommentar
Les mer

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Legg inn en kommentar
Les mer

Lars Saabye Christensen – Maskeblomstfamilien

Har hatt denne liggende lenge, faktisk helt siden den kom. Er egentlig ingen stor fan av LSC, men fikk en følelse av at denne boken skilte seg litt ut, på en positiv måte. I og med filmatiseringen i år – en film jeg riktignok ikke har planer om å se – grep jeg til den da jeg var syk et par dager. Og den var fengende, jeg måtte lese den ut. Men det er jo en bisarr historie, egentlig ikke så mye å kjenne seg igjen i.

Satt vel igjen med to erkjennelser: 1. Vi er alle outsidere på en eller annen måte, vi har våre avkroker. 2. Handlinger har de mest uforutsette konsekvenser. Så kan besservisserne si at det visste de jo fra før, og det er vel så. Men det fortelles på en veldig ålreit måte i denne boken, synes jeg. Lars bruker noen billige 90-tallstricks der han liksom «kødder» med narrasjonen, og det irriterer. Men ellers glir historien godt.
Les mer