Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth – Arv og miljø

Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!

Les mer

Unnskyldning

Noe av grunnen til at det går litt i rykk og napp med lesing, er naturligvis at jeg oversetter. Og bøkene jeg skal oversette, må jeg naturligvis lese, og til slutt selvfølgelig, ja - oversette. Og det tar jo noe tid. Holder for øyeblikket på med Sara Paretskys Blacklist . Og så holder jeg på å lese den neste jeg skal gi meg i kast med: Joan London, Gilgamesh . Paretsky skriver krim, så hvis du liker krim, er den sikkert helt ok. Londons bok er hennes debutroman, så hun er et nokså ubeskrevet blad. Australier. Historie fra 30/40-tallet om en ung kvinne som reiser fra landsbygda i Australia, via London til Armenia, av alle ting. Gode tidsbilder, god historie, godt fortalt. Anbefales når den tid kommer.

Les mer

Philip Roth – Everyman

Lenge siden jeg har lest noe av Roth. Det må ha vært i studietiden. Denne lille boka var forsåvidt raskt unnagjort, ikke mye motstand. Og det kan jo være behagelig, men det tyder vel ikke på den helt store leseropplevelsen. Han skriver godt, språket er nokså frydefullt. Men jeg ble litt forvirret av komposisjonen, og satt vel ikke igjen etterpå med følelsen av å ha lest noe veldig stort og viktig. Kanskje jeg er for ung... Det handlet mye om gammelmannsproblemer og -vansker. Jeg får ta den fram igjen når håret begynner å falle av.

Les mer

Solnelliken

Søk i denne bloggen