Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.
Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!
Kommentarer
Legg inn en kommentar