Gå til hovedinnhold

Helga Flatland – En moderne familie

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth – Arv og miljø

Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!

Unnskyldning

Noe av grunnen til at det går litt i rykk og napp med lesing, er naturligvis at jeg oversetter. Og bøkene jeg skal oversette, må jeg naturligvis lese, og til slutt selvfølgelig, ja - oversette. Og det tar jo noe tid. Holder for øyeblikket på med Sara Paretskys Blacklist . Og så holder jeg på å lese den neste jeg skal gi meg i kast med: Joan London, Gilgamesh . Paretsky skriver krim, så hvis du liker krim, er den sikkert helt ok. Londons bok er hennes debutroman, så hun er et nokså ubeskrevet blad. Australier. Historie fra 30/40-tallet om en ung kvinne som reiser fra landsbygda i Australia, via London til Armenia, av alle ting. Gode tidsbilder, god historie, godt fortalt. Anbefales når den tid kommer.

Ny bok ferdiglest!

Gjorde meg ferdig med Paul Austers Oracle Night i løpet av en ukes tid. Veldig drivende fortelling i typisk Auster-stil, med mange lag og fortellinger i fortellingen. Kan nesten gå litt i surr etterhvert, men det er vel også meningen. Auster forsøker (tror jeg) å vise hvordan skjebner knyttes sammen, både i "virkeligheten", i fiksjonen, og mellom fiksjon og virkelighet. En slags tilfeldighetens ironi, eller mønstre i bakgrunnen som vi glimtvis kan skimte, skildret med innlevelse og varme. Likte den godt. Fikk også god kritikk i VG , uten at det skal legges all verdens vekt på det.