Kom over denne karen i noen lesetips av Frode Grytten. Aldri hørt om ham før, men det bør man kanskje ikke si høyt? Kommet halvveis, men er vel ikke helfrelst. Som Beat-forfatter minner han jo om Kerouac og praktiserer det som ble kalt "Spontaneous prose". Artig å lese, litt underfundig og vittig, men noe stort budskap til menneskeheten har han vel ikke.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Kommentarer
Legg inn en kommentar