Da er jeg ferdig med Vindens skygge, av Carlos Ruiz Zafón, oversatt av både Kjell og Kari. Fikk den til bursdagen min uten egentlig å vite noe som helst om den. Til å begynne med syntes jeg den virket vel pompøs, men så er det lenge siden jeg har lest spansk litteratur. Jeg er kommet litt ut av stilen. Etterhvert falt den på plass, og da var jo boken riktig fornøyelig til tider, selv om det blir et sånt vel søkt mysterium som blir -- ja, litt søkt, kan du si. Men det var artig å fange opp stemningen i Barcelonas gater før krigen. Litt vel infløkt, altså, særlig for en med min hukommelse. Det blir litt mange navn og sidespor. Men takk for gaven, for all del! Her kan du lese nettmøtet hans i VG.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Kommentarer
Legg inn en kommentar