å glemme Jonathan Safran Foers Ekstremt høyt & utrolig nært, som jeg gjorde unna på forsommeren. Fikk den så varmt anbefalt at det måtte bli litt skuffende, men jeg likte den ganske godt likevel. Irriterte meg litt over den bråmodne, overintelligente, eksentriske og virkelighetsfjerne 13-årige hovedpersonen, men så hadde han nettopp mistet faren sin i 9/11-katastrofen, så han hadde forsåvidt all grunn til å være litt spesiell. Kan absolutt anbefales videre. Fikk god omtale, blant annet i Vårt Land. Men Dagsavisen likte den ikke ...
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
