Gå til hovedinnhold

Oj, oj, oj

som tida fly. Har nok lest en bråte med bøker siden jeg var innom her sist, men den jeg husker best i farta, er nok Hari Kunzrus Transmission. Den vever på et vis sammen tre livsløp, eller skjebner, med vidt forskjellig bakgrunn. Data-nerd fra India, dot.com-forretningsmann fra London og en Bollywood-stjerne. Kunzru skriver veldig godt og skaper en besnærende intrige det er en fryd å nøste seg gjennom. Likte denne boka bedre enn hans forrige, The Impressionist. Tror vi får høre mer fra denne karen. Jonny Halberg, derimot, likte ikke boka.
Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Legg inn en kommentar
Les mer

Marian Keyes – Anybody Out There?

Oj. Ja, jeg har begitt meg ut i chic-lit-genren, og det helt uten å skamme meg. Fikk boken varmt anbefalt av en gresk jente, som syntes denne boken var fantastisk. Vel, fantastisk var den nok ikke, men jeg klarte å lese hele. På ganske kort tid. Dette er ren tidtrøyte, men fengende også. Og den sneier jo forsåvidt også innom litt alvorlige tema, selv om de behandles relativt overfladisk. Kommer vel ikke til å bruke mer tid på hverken forfatter eller genre, men greit å ha vært innom.
1 kommentar
Les mer

Klas Östergren – Gentlemen

Leste nylig ferdig denne boken, som fikk fornyet aktualitet da Östergren nylig kom med en oppfølger, "Gangsters". Veldig flott bok fra 1980, som beskriver et lite, kanskje progressivt, men i alle fall spesielt miljø i Stockholm på 60- og 70-tallet. Mange menneskeskjebner veves inn i hverandre, og jammen er det ikke en snev av storpolitikk også i bakgrunnen. I sentrum står brødreparet Henry og Leo Morgan, sett og beksrevet av Klas Östergren selv. Henry er dandyen som sjarmerer, trikser og ordner, mens Leo er den følsomme poeten som til slutt går fullstendig i hundene.
Legg inn en kommentar
Les mer