Nettopp lest ut The Optimists av Andrew Miller. Leste boka først og fremst fordi jeg skal oversette den, men da jeg var ferdig, var jeg enig med meg selv om at den var noe av det bedre jeg har lest på lenge. Handler om en britisk fotojournalist som får litt problemer med seg selv og omgivelsene etter å ha dekket et folkemord i et ikke navngitt afrikansk land. Han går vel rett og slett i hundene, men skildres med innlevelse og varme, samtidig som man får en forståelse for hva innsyn i verdens galskap kan gjøre med et menneske. Hva skjer hvis vi blir tvunget til å åpne oss helt, ta det helt inn, liksom. Vi stenger jo mye ute - og det er vi nødt til, skal vi beholde forstanden. Andrew Miller er tidligere nominert til Booker-prisen for Oxygen.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
