Nettopp lest ut The Optimists av Andrew Miller. Leste boka først og fremst fordi jeg skal oversette den, men da jeg var ferdig, var jeg enig med meg selv om at den var noe av det bedre jeg har lest på lenge. Handler om en britisk fotojournalist som får litt problemer med seg selv og omgivelsene etter å ha dekket et folkemord i et ikke navngitt afrikansk land. Han går vel rett og slett i hundene, men skildres med innlevelse og varme, samtidig som man får en forståelse for hva innsyn i verdens galskap kan gjøre med et menneske. Hva skjer hvis vi blir tvunget til å åpne oss helt, ta det helt inn, liksom. Vi stenger jo mye ute - og det er vi nødt til, skal vi beholde forstanden. Andrew Miller er tidligere nominert til Booker-prisen for Oxygen.
Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!