Jeg synes på mange måter at historien ble litt springende og flyktig, men det gjenspeiler på mange andre måter det som vel må kunne kalles tematikken i boka -- tilværelsens tilfeldigheter og skjebnens luner. Likevel blir jeg sittende igjen med en liten usikkerhet vedrørende hva boka vil. Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne fortellingen? Jo, jeg sitter netttopp igjen med en følelse av at det er viktig å fokusere på det som er viktig i livet, og skille ut det som er uviktig. Dette er jo ikke akkurat revolusjonerende, og mange av oss vil vel hevde, enkelte med en viss rett, andre helt uten rot i virkeligheten, at nettopp vi har skjønt dette og nettopp vi er de fremste til å skille mellom snørr og bart, som det også kan kalles. Og jeg merker, mens jeg skriver dette, at jeg er blitt påvirket av Høegs litterære stil under lesningen, noe dere dermed får en smakebit av, om enn noe indirekte, og nettopp stilen er en annen kvalitet ved boken. Høeg skriver godt, underfundig, humoristisk og litt kokett. Noe som i sum gjør ham lesverdig, hvis man ønsker å ta et dykk ned i det 20. århundre. Nå tar jeg steget ut i det 21. igjen.