Har ikke vært så flink til å rapportere lesing i det siste, men her kommer altså noen ord om sist leste bok. Fitzgerald skriver jo elegant, og litt deilig å kjenne et pust fra en ganske annen tid. Handlingen er stort sett lagt til Sør-Frankrike, men med turer innom andre steder i Europa. En slags kjærlighetshistorie med nokså labert utfall. Trekant-drama, får en vel nesten si. Deilig er det også å lese en historie der framdriften, eller spenningen, ikke ligger i hvordan det går, men i relasjonen mellom mennesker. I grunnen uinteressant hvem som til slutt får hvem, det er dynamikken og refleksjonen som fenger. Kan trygt anbefales.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.