Lenge siden jeg har lest noe av Roth. Det må ha vært i studietiden. Denne lille boka var forsåvidt raskt unnagjort, ikke mye motstand. Og det kan jo være behagelig, men det tyder vel ikke på den helt store leseropplevelsen. Han skriver godt, språket er nokså frydefullt. Men jeg ble litt forvirret av komposisjonen, og satt vel ikke igjen etterpå med følelsen av å ha lest noe veldig stort og viktig. Kanskje jeg er for ung... Det handlet mye om gammelmannsproblemer og -vansker. Jeg får ta den fram igjen når håret begynner å falle av.
Jeg er i utgangspunktet kritisk til Vigdis Hjorth. Jeg har lest noen av bøkene hennes og føler at hun er hausset opp og hypet opp i tabloidene, uten at det er så mye å skrive hjem om. Tenkte likevel jeg skulle prøve meg på denne da den kom på salg her forleden. Og den er jaggu ikke så verst. Her er det mange betraktninger om søskenforhold, foreldreforhold, sannheter som ser annerledes ut fra forskjellige vinkler, en evne til erkjennelse og selvinnsikt som kanskje ikke nødvendigvis brukes til så mye, men bare at den er der, settes ord på, er på sett og vis forløsende. Dette er kanskje den første VH-boken jeg rett og slett vil anbefale. You go, girl!
Kommentarer
Legg inn en kommentar