Lenge siden jeg har lest noe av Roth. Det må ha vært i studietiden. Denne lille boka var forsåvidt raskt unnagjort, ikke mye motstand. Og det kan jo være behagelig, men det tyder vel ikke på den helt store leseropplevelsen. Han skriver godt, språket er nokså frydefullt. Men jeg ble litt forvirret av komposisjonen, og satt vel ikke igjen etterpå med følelsen av å ha lest noe veldig stort og viktig. Kanskje jeg er for ung... Det handlet mye om gammelmannsproblemer og -vansker. Jeg får ta den fram igjen når håret begynner å falle av.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Kommentarer
Legg inn en kommentar