Gå til hovedinnhold

Karl Ove Knausgård – Min kamp 1

Ja, har ikke lest den ut ennå, altså. Men følte bare trang til - i lys av Kjærstads utspill - å erklære min helhjertede støtte til Knauser'n. Samma for meg hvor unison og kritikkløs dagspressens kritikk er, når boka er så god som den er (hittil). Det skal innrømmes at jeg har vært K-fan fra hans første bok. Og Kjærstad har jeg aldri likt. Synes han skriver dårlige bøker og er altfor opptatt av å vise hvor flink han er når han skriver i avisene. Snakker om name-dropping. "Jeg er ingen tilhenger av nykritikken." Hæ? Hva mener han med det? (PS: Jeg vet hva nykritikk er.) Og hvorfor liker jeg bøkene til K? Jeg hører en setning fra en omtale av John Updike i hodet: "Han skriver som en engel, men han har ingenting å skrive om." Jeg er helt uenig, selvsagt, men det er likevel noe ved dette utsagnet som passer på K. Derfor tror jeg grepet med å skrive om eget liv er like mye en måte å finne noe å skrive om på, som det er et litterært eksperiment. For det er jo ikke det K skriver om som er interessant, det er måten han gjør det på. Språket, formuleringene, betraktningene. Boka kunne handlet om hva som helst.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.

Marian Keyes – Anybody Out There?

Oj. Ja, jeg har begitt meg ut i chic-lit-genren, og det helt uten å skamme meg. Fikk boken varmt anbefalt av en gresk jente, som syntes denne boken var fantastisk. Vel, fantastisk var den nok ikke, men jeg klarte å lese hele. På ganske kort tid. Dette er ren tidtrøyte, men fengende også. Og den sneier jo forsåvidt også innom litt alvorlige tema, selv om de behandles relativt overfladisk. Kommer vel ikke til å bruke mer tid på hverken forfatter eller genre, men greit å ha vært innom.

Zeshan Shakar – Tante Ulrikkes vei

Denne boken bør leses av alle som er det minste opptatt av innvandring og integrering. Boken er formet som brev sendt fra to andregenerasjons innvandrere på Stovner i forbindelse med et forskningsprosjekt om innvandreres dagligliv i bydelen. Utgangspunktet er to litt stereotypiske representanter fra hver sin oppgang i samme blokk, den ene (Jamal) såkalt ressurssvak, den andre (Mo) såkalt ressurssterk. Men derfra blir det etter hvert meget nyansert og ikke så rent lite interessant. Anbefales!