Karl Ove Knausgård – Min kamp 1

Ja, har ikke lest den ut ennå, altså. Men følte bare trang til - i lys av Kjærstads utspill - å erklære min helhjertede støtte til Knauser'n. Samma for meg hvor unison og kritikkløs dagspressens kritikk er, når boka er så god som den er (hittil). Det skal innrømmes at jeg har vært K-fan fra hans første bok. Og Kjærstad har jeg aldri likt. Synes han skriver dårlige bøker og er altfor opptatt av å vise hvor flink han er når han skriver i avisene. Snakker om name-dropping. "Jeg er ingen tilhenger av nykritikken." Hæ? Hva mener han med det? (PS: Jeg vet hva nykritikk er.) Og hvorfor liker jeg bøkene til K? Jeg hører en setning fra en omtale av John Updike i hodet: "Han skriver som en engel, men han har ingenting å skrive om." Jeg er helt uenig, selvsagt, men det er likevel noe ved dette utsagnet som passer på K. Derfor tror jeg grepet med å skrive om eget liv er like mye en måte å finne noe å skrive om på, som det er et litterært eksperiment. For det er jo ikke det K skriver om som er interessant, det er måten han gjør det på. Språket, formuleringene, betraktningene. Boka kunne handlet om hva som helst.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.

Les mer

Helga Flatland – En moderne familie

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.

Les mer

J.M. Coetzee – The Schooldays of Jesus

Boken er en oppfølger til The Childhood of Jesus , som kom i 2013, og er så vidt jeg vet i ferd med å oversettes til norsk. Ved en inkurie ble jeg bedt om å oversette den, men Coetzee oversettes nok best av sin faste oversetter, Mona Lange. Fortellingen fortsetter der den forrige sluttet, i et fiktivt, spansktalende land, etter en slags katastrofe. I forrige bok foregikk det meste av handlingen i landets hovedstad, Novilla. Nå er handlingen lagt til en by utenfor, Estrella. Vi følger i hovedsak tre personer: Davíd, guttebarnet; Inés, barnets «mor»; Simón, barnets «far». Det er snakk om et meget spesielt barn, som ikke oppfører seg som barn flest. Simón prøver å veilede barnet så godt han kan, men kommer ofte i vanskeligheter i møte med barnets tilsynelatende banale og grunnleggende spørsmål. Jeg anbefaler boken (og den forrige) på det varmeste.

Les mer

Solnelliken

Søk i denne bloggen