Jada, holder koken. Begynner nå på bind 3. Hadde vel egentlig tenkt å gi meg etter bind 2, men dette er så bra at jeg holder ut litt til. Jeg ler av alle de flinke litteraturanmelderne som tror de har gjennomskuet Knausgårds "prosjekt", og som i tråd med dette uttaler seg om hvorvidt han innfrir med bindene som kommer. Hvorfor denne voldsomme trangen til å definere hva som er hans "prosjekt"? Hvorfor er i grunnen mange forfatteres utgivelser begynt å omtales som "prosjekter"? Jeg avskyr det ordet. Det er jo bøker det er snakk om for f... Jeg tror det er kommer av at dagens litteraturanmeldere og -forståsegpåere føler de må finne ut hva forfattere "vil" med bøkene sine. Forfattere må ha et mål med bøkene sine, de må "gi" oss noe, som ikke bare er ren estetikk, ren kunst. Ellers har de ingen verdi, i alle fall er den vanskelig å sette fingeren på, selge aviser på. Det blir for vanskelig. Og det orker vi ikke.
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.
Kommentarer
Legg inn en kommentar