Gå til hovedinnhold

Knausgård-koden

Eivind Tjønneland sier han har knukket den. Tror ikke det. Så langt ifra. Ikke Kjærstad heller. Han er jo fullstendig på jordet. Men det har jeg. Dette er Karl-Oves prosjekt: Han skriver godt. Usannsynlig godt. Og han vet det selv. Han elsker å skrive, vil skrive, mye. Men om hva? Se det er verre. Hvorfor ikke ta et stoff han kjenner til fingerspissene, der strukturen gir seg selv? Og samtidig omfavne idéen om at det generelle finnes i det spesielle, det allmenngyldige finnes i det individuelle? Jo dypere han borer i egen virkelighet, desto mer beskriver han alle andres. Og det er jo sant. Det funker som bare det. Verre er det ikke. For ham, altså.

Populære innlegg fra denne bloggen

Matias Faldbakken – Vi er fem

Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.

Helga Flatland – En moderne familie

Historien blir fortalt gjennom de tre barna av det aldrende ekteparet som altså i en alder av 70 har bestemt seg for å skilles. Det er ingen oppsiktsvekkende historie, den mangler vel egentlig en klar intrige og framdrift. Men den er godt skrevet, med mange treffende beskrivelser og relasjoner det er lett å kjenne seg igjen i eller sette seg inn i. Likevel er det som om noe mangler. Hva vil boken? Er det et budskap her, er det noe å lære, oppdage, skjønne? Det gikk muligens over hodet på meg.

J.M. Coetzee – The Schooldays of Jesus

Boken er en oppfølger til The Childhood of Jesus , som kom i 2013, og er så vidt jeg vet i ferd med å oversettes til norsk. Ved en inkurie ble jeg bedt om å oversette den, men Coetzee oversettes nok best av sin faste oversetter, Mona Lange. Fortellingen fortsetter der den forrige sluttet, i et fiktivt, spansktalende land, etter en slags katastrofe. I forrige bok foregikk det meste av handlingen i landets hovedstad, Novilla. Nå er handlingen lagt til en by utenfor, Estrella. Vi følger i hovedsak tre personer: Davíd, guttebarnet; Inés, barnets «mor»; Simón, barnets «far». Det er snakk om et meget spesielt barn, som ikke oppfører seg som barn flest. Simón prøver å veilede barnet så godt han kan, men kommer ofte i vanskeligheter i møte med barnets tilsynelatende banale og grunnleggende spørsmål. Jeg anbefaler boken (og den forrige) på det varmeste.