Den utvendige rammen er noen utdrag/perioder i livet til Michael Beard, fordums nobelprisvinner i fysikk, med noen års mellomrom. Han har falmet faglig og fysisk siden den gang, og er nå en slags overvektig, alkoholisert og moralsk tvilsom boms som surfer på gammel storhet. McEwans kunststykke er kanskje å få leseren til å forstå, like og til en viss grad sympatisere med en mann som er notorisk utro, som svikter sine nærmeste, som lever for å nyte, som begår moralsk svært tvilsomme gjerninger for å oppnå det han vil.
Og hvordan får McEwan det til? Jeg tror det er fordi Beard styres av sine svakheter. Det er noe umodent, barnlig og naivt over livsførselen hans som vekker medlidenhet. Han er ikke slem, bare svak. Og er vi ikke alle svake av og til? Det er jo i tillegg noe frydefullt over å se hvor menneskelig selv en nobelprisvinner kan være.
Noe som trekker litt ned for min del, er at det blir litt mye fysikkprat. Mulig det må til for å skape troverdighet, men jeg hoppet rett og slett over enkelte avsnitt (eller leste veldig, veldig fort). Her er en forfatter som virkelig har gjort hjemmeleksen sin (så vidt jeg kan bedømme...).
McEwan skriver ellers vittig og morsomt, noe som vel både er positivt og negativt. Det positive er jo at det nettopp er vittig og morsomt. Det negative er at det gjør boken mindre seriøs, på en måte. Han er jo innom en del menneskelige problemområder, og jeg er redd han mister noe tyngde og dybde på å skrive såpass lettbent og humoristisk. Det skaper en viss avstand og ufarliggjør innholdet.
Se for øvrig: Ian McEwan on Books That Have Helped Shape His Novels