Ja, det hender en ikke får lest ting når de er på det «hotteste», men nå fikk jeg altså gjort unna denne. Og den var jo absolutt verdt å lese. En todelt sak som veksler mellom nåtid og fortid, fortalt fra nåtidens hovedpersons ståsted. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen med denne romanen, er at det er en historie de fleste nordmenn vil kjenne seg igjen i, til dels få en slags følelse av at det er deres egen barndom/ungdom som beskrives. Det er skau, det er hytte, det er gryende seksualitet, bark, svette, furunål. Noe så inderlig heilnorsk. Og litt krig, hemmeligheter, grenselos. Og det er den gamle mannen, eremitten, med bikkja og slagstøvlene. Men jeg blir nok sittende litt igjen med følelsen: hva så? Hva er det egentlig Petterson vil fortelle? Hva vil han? Jeg vet ikke. Og jeg plages litt av det fullstendige fraværet av objektsformen «ham».
Har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste The Hills for en tid tilbake. Har ellers ikke lest noe av ham, men synes han skriver virkelig godt. Dette er en litt besynderlig historie, en slags blanding av golem/Pygmalions statue/Frankensteins monster, som etter hvert tar litt av. Men ellers er det mang en våken hverdagsobservasjon knyttet til samliv og barn som man kan kjenne seg igjen i, og referansen til William Wordsworths We Are Seven er jo sånt som gleder en engelskfilolog.