Per Petterson – Ut og stjæle hester

Ja, det hender en ikke får lest ting når de er på det «hotteste», men nå fikk jeg altså gjort unna denne. Og den var jo absolutt verdt å lese. En todelt sak som veksler mellom nåtid og fortid, fortalt fra nåtidens hovedpersons ståsted. Jeg tror noe av hemmeligheten bak suksessen med denne romanen, er at det er en historie de fleste nordmenn vil kjenne seg igjen i, til dels få en slags følelse av at det er deres egen barndom/ungdom som beskrives. Det er skau, det er hytte, det er gryende seksualitet, bark, svette, furunål. Noe så inderlig heilnorsk. Og litt krig, hemmeligheter, grenselos. Og det er den gamle mannen, eremitten, med bikkja og slagstøvlene. Men jeg blir nok sittende litt igjen med følelsen: hva så? Hva er det egentlig Petterson vil fortelle? Hva vil han? Jeg vet ikke. Og jeg plages litt av det fullstendige fraværet av objektsformen «ham».